Centrostudibaresi.it

Tradizioni popolari baresi

U carnevàle barèse

M-mane a le còppue longhe e, cchiù na dà, all’attànere nèste, u carnèvale acchemenzàve a la dì de Sand’Andè (16 + 1 de scennàre, decèvene le vìicchie.Percè 16+1? percè 17 pertàve desgràzzie).
Da la matìne de notte, la bbanne de le chiacùne aggeràve pe le strate p’abbesckuà ngòcch’e ccose de terrìse ca le bannìste mettèvene iùne sop’une sùbbete n-ghevèrte, iìnd’a la mariòle o iìnd’o parzecchìne. e sceruècchie. Ce facèvene nguàcch’e vvolde la faccia bbrutte a ccì iève stritte de pìitte e scherzuòne, le fèmmene decèvene:
“Chèsse passe u chemmènde.Cumbà, àgghi’a pàsce”.
Ce pò acchiàvene ngòggh’e accùnde scegguannàre, s’arrecchiàvene a ccusse e s’aggevàvene bbuène bbuène, aggnènese u ghevàzze fìnghe acquànne u chèchè, nom betève fà cchiù manghe du de nu solde. U povre crestiàne se ne scève iìnd’a le prevetìne o come se disce mègghie: se ne scève n-drùsce.
A la sère, passàte vindequàtt’ore, che le giàcche spendàte,le sckolle allendàte e nu picche allègre sop’a la tenùte, arreggettàvene le fìirre e se spartèvene la sgobbe, ce scèvene bbuène. Ce la spartuènze iève loffe, se spartèvene la cammìse de Crìste.
Ci-u sape quànde mìinze cappìidde de cudde tèste se ièvene azzeppàte cu stòmeche dessciùne. A oggn’e candìne,s’affermàvene.
Cudde ca le vedève nge lecquàve drète: “Ce ssciàte facènne,le chìisie?”.
Arrevàte a le “quàtte strate”, se spartèvene e se decèvene: “Palàzze, palàzze,palàzze; oggn’e iùne al suo palàzze”, e se ne scèvene a stevà iìnd’o lìitte che le saccùne da fremmendòne. E ddà se mettèvene a putrì greffuànne pezzìngh’a la dì apprìisse, che la cape sop’o fangòtte du sgranatòrie a iùse de chesscìne, percè la notte,le megghìire nge scèvene a menà la screccògghie. E cu vrazze abbandenàte, appennùte fore do lìitte,che la ponde de le dèscetre iìnd’o u-arnàre de crète facèvene u sciacquètte ca facève zembà nu picche de squèccere. N-zomme, parèv’a vedè u baccalà, a mmuèdde.
A la matìne come se descetàvene cu delòre de cape, se ne scèvene a la “Torre de le diàuue”, a bbève l'”Acque de Crìste”, ca p’u stòmmeche iève come a nu scùbbue pe menneuscià.
E se pelzàvene stòmmeche e stendìne (“ndrame”); e ddà se facèvene la spassàte ripa mare, drète o parète, addò le redìggue nge facèvene menì u cheddechì a le nàdeche.

Mò,a la stessa matìne, nu picche tardecìidde,o che ll’àcque o cu sole,le povre frùsckue c’avèvene assùte u ssulze a fadegà tutte le sande scernàte che le strate de tanne,che ttande de ngarratòre affùnne chiène de vricce, pegghiàvene nu pìcche de defrìscke la dì de Sand’Andè.
L’anemàle ièvene stregghiàte, e passàte u bresckòne senza canomì, pezzìnghe acquànne u pile du mande nonn-assève lùggede e lesscève. L’òggnere de le (pììte) menèvene angiùte che na mestùra ggnore, ca se facève che la pagghi’abbresciàte e iègghie. Acchesì menève chembòrme a nu nèggre fume.
E ll’oggne de le cavàddre parèvene a vedè come ca ièvene state do pulìmme Sande Rocche a ffàsse dà de grasse e llùggede.
La stèssa cose facèvene a le vacche, a le mule e a le ciòccere.
Iève la dì de fèste de le povre bbèstie. A cchisse pò se mettèvene le cappùcce de carte come a ttande mute, che le rècchie c’assèvene da dù bbùche, da nu quèste e ll’alde.
A le capèzze se mettèvene fettùcce e capessciòle de tutte le chelùre, de cchiù le chìdde rosse gondre a-ccì-ammenàve le saìtte o facèvene la fattùre. A le scremìire se facèvene le trècce e se mettèvene alde legàzze rosse. A le semòne e all’àssere de le traiènnere se mettève sive, pe ffalle camenà mègghie.
E acchesì s’abbiàvene pe sscì sott’o Fertìne. Strata strate s’acchiàvene che ll’ald’anemàle, e la “breggessiòne” devendàve cchiù ggrosse.
Le cane pums (le cane russìne e velpìne de le trainìire) sckamàvene zembànne m-bacce a le musse de le cavaddre p’u prìisce.
Ngocchedune de le galessìire pegghiàve “Fiorìne” o “Uaggliòne” che la cote chedeuànne e u mettève sop’o spenàle du cavàdde, come a nu cavallerìzze de l’obbre a cavàlle.
E da ddà ssope sckamàve sènze ca u povre frùsckue (spandàve) percè canesscève u frusckuetìidde sù ca scève n’accòrde.
N-zomme, na spègge com’o talffìne e u pèssce pelòte.
L’anemàle pertàte a capèzze, scèvene a ppasse.
Le galessìire de le sciarrè, de le scerabbàle e bbrècche, facèvene a passà nnande, p’acchià u mègghie poste e se maffiàvene tutte sckattesciànne le sckriàte che le pondètte nove. S’affermàvene oggn’e ttande pe pegghià da n-dèrre ngocch’e vrazzàte de frònze de cime de rape da dà a le cavàddre, ca le fèmmene avèvene scettàte sott’o marciappìite.
Da Chiàzza Mercandìle e pe VVia Mambrède, s’affermàvene sott’o u-arche de Sand’Andè addò stève e stà la chièsie.
Le galessìire aggeràvene le serrètte a le capèzze de le cavàddre, o mettèvene u fìirre m-mocche e tenèvene a requèste u tercemùsse, ce nge menève u-aggìgghie a ngocch’e dune, spègge pe le peddìte e pe le cavàdde rattìggne.
Le trainìire tràvene la zoche a la martellìne e allendàvene le sàure a la fercèdde cu cuèrne m-bonde. Ndratànde se pegghiàvene nguàcch’e sceguarèdde pe defrìscke. E a le m-bìite a le m-bìite, se bevèvene nu becchìire de iàcque e ànese, o se resecuàvene dù cìggere e semìinde.
E ce ngocch’e dune tenève l’àggete o stòmmeche se mangiàve na fava bbiànghe.
Se petève ggnotte pure na gazzòse o nu zambòne (“A bbèvere cch’è ggilàte, la gazzòse! – Acque e ànnese, chì vò bbève!!).
Stève cudde ca, fescènne fescènne, se scève a ffà nu quìnde de cudde ggnòre e ttèste.
“Grabbièle, iàlze l’ècchie a le cavàddre, quànde me vogghe a stetà na lambe de triùsche”.
“Và condènde, mba Gelòrme, a mmè, almène, astìbbeme u cacalìitte”.
Mba Gelòrme come trasève iìnd’a la candìne annascàve u-addòre de le sarde arrestùte o de le trònnere.
E, scappe e ffusce, sènza pane se strafecuàve nu pare de brasciòle de carcavàdde,fìle e ttutte, acchesì a la crudèle o na fèdde na veldàte e na geràte sànghe sànghe.
Ndratànde n’alda croscke ammenàve u tècche (u zembarìidde) a le fechenìnne a “m-bbrèss’a m-bbrèsse”.
U patròne se mangiàve o mmègghie o mmègghie.
Le fechenìnne palemmìne le dève o sotte, e le chìdde de benzì o levesdà.
Ce iève state patròne se facève cèrte trate d’àcque sop’a le fechenìnne, acchesì la dì apprìisse petève scì a ffà la spassàte, o scì da cuèrpe sènz’avè fastìdie.
N’alda cosa bbone iève de scì a bbève l’àcque de Criste. Stèvene chidde ca mettèvene le scommèsse de mangiàsse le fechenìnne scorze e ttutte. Pò, alde galessìire ammenàvene le mane m-bbacce a le tèste e a le rasce de le rote, e facèvene a ccì tenève u cavadde cchiù fforte.
Che le cerchiùne strascenànne n-dèrre se sforzàvene pe ffà vedè la capacetà quànde cchiù crestiàne mettèvene sop’o traiìne o a la sciarrè.
Stèvene pure chidde ca mettèvene le cuppìgglie grosse e frefelàte fattìizze a le rezzìggue pe ièsse cchiù secùre.
Pò, tutte na volde, nu rusce rusce :
“Uè! oh!, stàdeve citte c’acchemmènze la fenziòne”.
Mbatte, assève u prèvete da la chièsiòdde de Sand’Andè ca pe pavùre de recève ngocch’e panèdde a la cannèdde de la gamme, iìnd’a la cìindepèzze o drète o spenàle, abbuène abbuène, o a la segherdùre, e benedescève da lendàne crestiàne e anemàle.
Tanne, nonn-ève com’a mmò ca sò quàtte gattùdde chidde ca vonne.
Tanne, no nge stèvene tomobble.
La fenziòne adderàve buènarìidde.
Ce pò s’acchiàve ngocch’e pprèvete fescetìzze, o ca scève de fodde, o se iève fatte tarde, pe na cose o pe ll’alde, le cose allòre, scèvene allènde allènde.
Fernùte ca iève la fenziòne, tutte quànde s’abbiàvene a le stadde e a le chertìgghie.
Ce s’ammenàve sop’a la chelàzze de le carre, ce s’attaccàve drète a le carròzze pe scì ngò ngò a frangavìlle.
Le uaggnùne gredàvene a le checchìire de le cetatìne: “to cì to drète”, pe ddìsce ca drète a la carròzze stèvene le uaggnùne appennùte.
U checchìire come sendève u grìte, pegghiàve u sckriàte da la vanne du manecòne e ammenàve cèrte sfaccìme de sckriatàte a la cecàte drète o màndece.
Povr’a ccudde ca iève pegghiàte da la pendètte.
O nge facève ngocch’e llìvete, oppùre nge petève sckattà ngocche e malàndre (n’ècchie) e petève arremanì a na fenèstre o, come se decève tanne, smicce a nn’ècchie.
Mò, tutte chèssa mazza mòrre come passàve da nanze a “Fattàcciucce” se scuàvene na rozzàte o na gazzòse.
L’alde scèvene a “Calandrìidde”, a “Mba Pèppe de le tràvere”, a la “Mosce” o a “Pezzìdde”.
E ddà ndra brasciòle de carcavàdde, sarde frìtte, trìppe e mmìire, mettèvene appòste u fiànghe dèstre c’abbattève com’a Catarìne, azzeppànne sop’o sbàtte, cèrte trate de chiarènze, spègge ce ièvene remanùte iùrme o zembarìidde ca nguàcch’e speretùse acchemenzàve acchesì:
“U zèppe tocche”.
Ce iève u zèppe? Nessciùne.
Acquànne nu sscème fèsse ademannàve cì-iève u zèppe, percè vedève ca no nge stève nessciùne ca camenàve ndranghedadrànghe, nge respennève, che na resàte de tutte la chembettìne.
S’ammenàve u tècche arrète, e, ce assève trìdece, allòre decevène:
“Trìdece? Non ze còndene”. E s’ammenàve u tècche n’alda volde da cape.
A la stadde, pò, iìnd’a la mangiatòre, u galessìire ammenàve nnanz’a oggn’e cavàdde, peddìte o strappòne o maleiùrne, cavàdde de sotte, o velanzìne, na gavètte de cchiù de ghevìirne percè, la notte, Sand’Andè scève ademannànne a le bbèstie come ièvene trattàte da le patrùne e da le staddìire.
A-cci non ze pertàve bbuène, Sand’Andè nge abbresciàve la vènde.
Chèsse iève la rèule, ma vadàcchie ci-la respettàve.
Acchesì seccedève cu sbatte de le crestiàne.
Le màmmere facèvene le calzengìidde che la carna sfrìtte de puèrche, pròvele e iòve, ce tenèvene la regonètta chiène e ppìcche fìgghie; ma ce le verrùggue ièvene assà, o camènavene cu chembàsse, allòre facèvene le calzengìidde de sfrìzzue o de petrìne oppure le popìzze o le sgagliòzze pe no sscì o chertìidde de chèdda ca dève le terrìse a la chìggre.
Se strengèvene e se levàvene u sfìzzie ca se petèvene levà e scecuàvene le nùmere de Sand’Andè: “4: u puèrche – 17: Sand’Andè – 81: u cambanìidde – 8: u ffuèche – 20: la fèste”.
E la sère se facève u fame addò le uaggnùne se devertèvene a zembà mbra le vambe.
Le uagnnùne come acchiàvene u percìine de Sand’Andè, u facèvene salì sop’o dìscete e decèvene: “Sop’a la cime du cambanàle, sop’a la cime du cambanàle” e u facèvene vuà, acchesì petève scì ad acchià Sand’Andè.
E se candàve:
“Sand’Andè de l’Avellìne / Fà stà bbuène a Mechelìne./ Mechelìne stà malàte / E ca vole la ceccolàte. / Ceccolàte no ngè n’è / Vall’a ppìgghie a lu cafè./ U cafè stà achiùse / Fìcche u dìscete iìnd’o pertùse. / U pertùse no nge stà / Sand’Andé nge l’av’a dà./
Se decève pure: “Ci fasce u pèbbete fetènde, Sand’Andè nge abbrùsce la vènde”.
Avastàve nu grite:
“La mamme o l’uldeme”, ca le uaggnùne acchemenzàvene a ffùsce.
Le fèmmene acchiedèvene le porte percè acchemenzàve “u u-òre e u-argìinde”.
Le uaggnùne a ttotta carrère passàvene da nanze a le porte e cchèdde c’acchiàvene da nande iève na rruìne.
Come a nu male ruffe de vìinde, ce stogghe a ddìsce, come a nu siòne, le gagge de le gaddìne vuàvene all’àrie all’àrie.
Tràvene le mìggnue a le galettùne, acchesì l’acque de la cressì de la vecuàte se scettàve facènne mbessìgghie.
Tràvene le rèzze da nande a le vetrìne, sbattèvene le porte de le settàne, annareuàvene le sdanghe a le traiènnere oppùre se mettèvene a ffà “dingle e ddàngle”, fìn’acquànne le fèmmene assèvene che le scarpùne o nge ammenàvene nu chianìidde apprìisse.
Dèvene nu sbutte che nu fenecchiètte a le buàtte de vasenecòle ammandenùte a na cèndre m-bacce a na porte, oppùre a le melùne de vìirne, a le pemedùre appennùte oppùre o mazze de la rìghene.
Ce stèvene alde uaggnùne a scecuà o petrùudde, allòre gredàvene:
“A la bbiènze” e se scettàvene sop’o monde de le terrìse e cchèdde c’auuandàvene servève pe sscì a pegghià le rrobbe ad affìtte de le masckaràte, oppure facèvene a cheppòne da le fèmmene ca le dève a semàne.
Ci se vestève a ttùrchie, cì a uèrrìire, cì a mmòneche. Se ne scèvene m-mènz’o Còrse candànne:
“Da ddò l’am’a livà, Via Nabbu’e uà”, ce ièvene de BBare vècchie. Ce pò ièvene de BBare nève, de Cettigne,Via Nabbue o de iàlde vanne, candàvene:
“Da ddò l’am’a levà, sande Pìite e uà”.
Ce acchiàvene da nanze le uaggnùne du u-alde quartìire, allòre scèvene fescènne nnand’o Castìidde e ddà facèvene a mazzàte de pète.
Tanne se ne scèvene che la tiòlga rotte a le casere o se struzzullàvene.
Ce non acchiàvene nessciùne aggemìinde da nande scèvene m-mènz’o Corse. La cove de le masckaràte iève nnanze a la Chemmùne pròbbie faccembrònde a la Prefettùre; e ddà le seggnùre facèvene uascèzze, ammenànne, m-mènze a la fodde, le terrìse d’argìinde, chembìtte rizze o cu resogglie e cannelìne che la cannèdde.
L’alde, le carecchiàle ammenàvene chembìtte de canìgghie ca se l’avèven’a mangià lore.
Puh! ce ièvene fetìinde! Avìiv’a vedé ce seccedève! U sfraganìzze!
Cèrte ammenàvene pure le besckùudde, canìgghíe, farine e ppolva bbiànghe.
La pobble abbrè! Le cabbre de le crestiàne parèvene com’o mare, se petève ammenà u laganàre.
Pò, tòtte na volde, come vuàvvene le terrìse o le chembìtte, la fodde parève u mare ca se mevève nnande e ddrète.
Pòvre a ccì s’acchiàve m-mènze a ccudde parabbìsse; ci stève gràvete fegghiàve apprìme.
Pò, se facève u llàrghe.
Passàvene carre e traiènnere tutte vestùte a ffèste carghe de masckaràte che la catàrre, mandellìne, regonètte, lazzarìne e castaggnòle.
Ci candàve e ccì ballàve, ci strafecuàve a ssètte beccùne come a ttande scherrùte, ci facève mosse pe ffa rite, ci vestúte a ffèmmene mevève u tafanàre e chedeuàve nu sorte de petràle fìnde.
N’ald’une cu u-arnàle m-mane e cu scùbbue du prìse facève fìnde de dà la benedizziòne.
Le galessìire ca tenèvene le cavàdde spandùse s’u tremàvene percè le povere frùsckue se velévene mètte de carrère e nguàcch’e vvolde s’attaccàvene de mane.
Pe cchèsse le vastàse drète a la chelàzze de le carrìsce che la martellìne m-mane facèvene modesànghe. Cì camenàve a ll’appète, camenàve sop’a tapète de coriàndole iàlde almène trè o quàtte cendrìmete.
O scarpenìsce de le crestiàne, s’alzàve nu sacche de polve, com’a cchèdde de la via nove.
A le spunde de le stratùne stèvene chidde che le sacche cchìine de coriàndele e alde spègge de chiacchiarèdde de carnevàle.
“Coriàndele”, “Stèlle filànde”, chìsse ièvene le grite.
Le venneròle de tanne ca scèvene pe nemenàte ièvene :
Gugù — Tiritòmbe — Spogghiamadònne — Recegghiòne — La vasscia Chitàne e ttand’alde bellìzze de chidde tìimbe.
P’u fatte du mestìire se scèvene m-bacce o nase iùne cu u-alde.
Mamma mè, ca iòsce tène novand’anne (che la bbona salùte, a nnome de cìinde) me dìsce c’a carnevàle se candàve acchesì:
“Carnevàle iè nu pemedòre,/ La megghière na mbroggliòne,/ Nge piacève la cècia cotte, / Carnevàle se ne merì./ Evvìve, evvìve carnevàle./ Carnevàle non dè n’andàre,/
Te siam fàtte um bbèlle cappèlle,/ Oggn’e ppunde un fricatèllo,/ Viva vive Carnevàle”.
La l’uldema dì de carnevàle iìnd’a BBare vècchie se facève la precuatùre de Rocche ca iève nu pepàzze stennùte sop’a na bbase o na scale che na bastenàche m-mane.
Drète scèvene tande scapeceràte e na maniàte de masckaràte vestùte, le fèmmene a mmasque e la masque a ffèmmene.
Iùne de chisse facève fìnde de ièsse la megghière du muèrte e chiangève a llarme de ciùcce, meggneuesciànnese totte.
Oggn’e ttande la masciàre, ca tenève la paròla mangànde acquànne cambàve u marìte percè nge facì la mangànze, lecquàve dànne cèrte strèppete:
“Ah! Rocche, ci-av’a chiandà la bastenàche?”.
E ll’àlde,facènne fìnde ca respennève u pepàzze, decèvene:
“O la chiànde tu – O la chiàndo io – O in gasa tua -O in gasa mio”. Pò a la segherdùre, èttilà, u pepàzze pegghiàve fuèche e ttutte le trène, le tricche e ttracche, le fùrie ca tenève n-guèrpe cusse mal carògne, acchemenzàvene a sparà.
M-mènz’a ccusse fìirre e ffuèche te sendìive arrevà cèrte palàte de morte a la segherdùre.
E cchidde che le cappìidde tèste, abbuène abbuène se sendèvene d’arrevà cèrte calàte sop’a le rollìitte ca nge arrevàvene iìnd’a le rècchie.
E la sciòggue scève nnanze angòre.
Pèrò a mmenzannòtte, come a la chièsie senàvene le scheggnetòrie, u carnevàle fernève e acchemenzàve la Quarèseme.
E allòre? Calzòne che la cepòdde e nu becchierùzze p’u sciaquètte ca non avastàve manghe a nu dènde.

S’affermàvene nnanze a la porte de le settàne a la strate e a cchidde a preppedàgne. Senàvene che le garze abbettàte e che ll’ècchie da fore.
La varva m-bacce de semàne e le collìitte de le cammìse che le stellètte de pùdece e u pettìne squicciàte de bbrote russe.
U cape bbanne, sèmbe che nu spenìidde stetàte fatte che na scheduatòre e na cartìne e mmìse sop’a na rècchie, le decèvene Punìille Franghebbùlle (percè scève mettènne “bbulle” e “rràscke” a ttutte vanne). Iève canessciùte com’a ssètte de denàre.
Le uaggnùne scalzàte, ca se serchiàvene u maccaròne o nase, e com’a n’ascenzòre facève suse e ssotte, u-acchiamendàvene che la vocch’apèrte e iìdde se ndestàve tutte a senà.
Avève sèmbe u battàmane che ll’òggne acquànne “recamàve” u “cavàlle de battàgglie” sù: “Marì fatt’o quèste” oppùre n’alde pìizze tèste: “La morte du RRè de Frange”.
A cchidde ca u sfettèvene, decève: “Pure u prèvete sbàgglie a ddìsce la mèsse”.
Da iìnd’a le casere se sendève de senà. Le vetrìne de le vàssce s’aprèvene e le fèmmene,come stèvene e stèvene assèvene ddà ffore. NNanze nnanze, come cammenàvene le bannìste, le uaggnùne facèvene la rote,le cazzecùmmere,le sckattarùle cu pète, le frìscke a la pegheràle,come acchembaggnamènde.
L’àlde pò candàvene: “Mò vène la bbanna noste: zzinnanà zzinnanà”.
Acchesì ci-nge dève pecciuatèddre, da cì abbesckuàvene castaggnèdde avanzànde de Natàle, da cì chiacùne e perrìizzue. E pe cchèsse fu chiamàte la bbanne de le chiacùne percè s’accherdàvene che le verrìggue o che dò chiacchiarèdde

Altri siti utili

Cerca nel sito